Vi må våge å snakke om dårlig økonomi!

(Utgitt tidligere i BA)

Vi har som familie, vært veldig opptatt av å være takknemlig for alt vi har, være bevisst på at det er et privilegium å være født og oppvokst i et så godt og rikt land som Norge. Med det norske velferdssystemet skal det ikke være mulig å være hjemløs eller å sulte. Tenk så fantastisk! Jeg vil tro at Norges befolking, i gjennomsnitt, er på sitt rikeste noensinne. Tiltross for olje-kriser, pandemi, og nød-pakker til u-hjelp. Vi står fremdeles sterke!

Men går det likevel an å være fattig i Norge i dag? Eller, jeg liker ikke å bruke ordet fattig, fordi vi er så himla rike på så mange områder. Vi lever i fred, god helse, god familie rundt oss, i friskt og sunt klima. Jeg vil heller si; går det likevel an å komme i økonomiske uføre iNorge i dag? Og svaret på det er definitivt JA!

Verken min mann, eller jeg har vært spesielt økonomisk interessert eller smart. Ingen av oss valgte å ta noe videre utdannelse. Vi valgte å jobbe med mennesker og menighetsarbeid, og tok noen betalte jobber i tillegg. Jeg hadde et ønske om å ha døtrene mine hjemme så lenge som mulig, fordi det var dyrt med barnehage. Opplevde også at det var viktig og riktig med mer hjemmetid før den store vide verden. Da startet jeg en dagmamma-praksis, for å få inn mer økonomi. Det viste seg å bli mye arbeid og lite inntekt.



Vi har begge alltid vært hardt arbeidende, gitt tid og krefter inn i situasjoner som ikke har gitt like mye økonomisk avkastning.

Det var så vidt vi fikk det til å gå rundt hver måned.
‍

Og så begynte de store utgiftene å komme. Tannlegeregninger på flere titalls tusen måtte plutselig betales. Vi fikk ikke tatt opp billån slik at vi kunne kjøpe en noenlunde dugende bil. Dette førte til kjørte rundt i en bil som til stadighet måtte repareres og ble til en stor utgiftspost. På grunn av alt dette satte vi oss selv i en stor kredittkort gjeld.

Og den månedlige økonomien ble kvelt.

Det som kom inn var ikke nok til å dekke det som skulle ut. Kvelertaket begynte å oppleves for oss begge, både fysisk og psykisk. Ingen av oss orket å gå inn og se «ståan» på kontoen, fordi vi visste at regnestykket ikke gikk opp.

Tyngden av det hele slukte oss. Vi orket ikke å snakke om det. Vi var kommet inn i en fryktelig dårlig spiral. Ikke hadde vi penger til husleie, mat eller bleier. Vi gikk på butikken og pantet plasker for å kjøpe melk eller middag.

Flere år levde vi under fattigdomsgrensen.

Mange kan sikkert kjenne seg igjen. Det er ingen god plass å være.

Jada, det er sikkert mange ting vi kunne valgt og gjort annerledes. Vi kunne f.eks fullført utdannelse, vi kunne vært strengere på hva vi brukte vår tid på. Men «spist er spist og gjort er gjort». Hvordan kommer man seg ut av noe slikt? Er slike onde spiraler mulig å snu? Finnes det håp?

Det er så lett for at slike problemer sluker oss helt, det kan ødelegge både par-relasjonen og egen psykisk helse.

Midt i kaoset kom det noen ord til meg en dag: Ikke JAG etter løsningene midt i stormen, JAG etter freden!

Midt i alle disse utfordringene ble det veldig viktig for oss å kunne sette de økonomiske problemene til side. Slik at det ikke kom imellom oss, men tok tid til å pleie par-relasjonen og vår egen mentale helse midt oppi det hele. Finne fred. Vi tok et valg om at dette ikke skulle sluke oss, definere oss eller ødelegge for oss.

Litt etter litt fikk vi mot til å begynne å snakke om økonomien. Vi leitet etter tråder som vi kunne begynne å nøste opp i. Det er mitt beste og grunnleggende råd midt i det vonde og vanskelige. Ikke la problemstillingen definere deg og dere. Ta vare på dere selv midt i det vonde. Hold sammen. Hold ut. Våg å begynne å snakke om det. Ta imot hjelp.

Finn en tråd og begynn å nøste opp.

Litt etter litt. Steg for steg.



Nå har det gått noen år, og det har gått veldig bra med oss. Vi fikk snudd den onde spiralen med noen enormt overraskende gaver fra intetanende personer, og støtte og hjelp fra familie. Nå kommer vi oss sakte men sikkert ut av uføret med de valgene vi tar hver måned.

Jeg tror at det finnes håp og en løsning for alle.

Men der er ingen Quick-fix og ingen lett vei å gå. Jeg tror at flere må begynne å snakke om sine økonomiske utfordringer, da blir ikke lenger så tabubelagt. Slik kan man unngå å sitte ensom og kjenne på skam og at man ikke strekker til. Dette må ut i lyset. Vi må våge å snakke om det, våge å begynne og nøste litt etter litt. Så vil man få ordnet opp og komme seg gjennom dette også.

Ta kontakt på post@familiesenteret.no om du trenger råd, veiledning eller noen å snakke med.

‍

‍