Nyttårsforsett og andre falske forhåpninger

Så snart julaften er rundet, er den ambisiøse meg i gang med å sette hårete mål for året som ligger foran, full av forventning og med stor tro som om jeg aldri har brutt et nyttårsforsett i hele mitt liv. Men det har jeg. De fleste hvis jeg skal være helt ærlig med meg selv.

Men tidligere års suksesser eller nederlag rundt forsetter betyr ingenting så snart nyttårsaften er der. Da ligger første januar og året foran som inkarnasjonen av uttrykket "sky is the limit". Følelsene av å stå på terskelen av Mulighetens land får det til å sitre i kropp og sjel.

Det er nettopp denne tilstanden av forventning og barnlig tro på at alt er mulig som gjør at jeg elsker konseptet nyttårsforsett. Vaneendringene er hardt arbeid, og fremkaller ikke først og fremst de gode følelsene. Men når februar kommer og de fleste vanene fra året før er veletablert igjen, og fokuset på de gode målene krever mer viljestyrke, det er da disse sitrende følelsene jeg hadde nyttårsaften blir viktige.

Det er påfallende hvor fort mål man har satt seg, kan gå fra å være drømmende, motiverende og grensesprengende til tyranniserende, krevende og fengslende.

På startstreken er målene som smaken av å ha den beste versjonen av meg selv rett ved fingertupper. Men så tar ikke lang tid før målene oppleves som en byrde jeg må strekke meg (altfor langt) etter.

Dessuten. Skulle jeg begynne å nærme meg noen mål, og nye vaner etablerer seg, føles de allerede som ... nettopp vaner. Magien er borte, og jeg tar endringen for gitt og glemmer hvor jeg faktisk kom fra og hvor jeg er på vei.

Nå er testen her!

Om målene jeg satt meg virkelig var gode for meg, må jeg ikke gi de opp.

Var de dumdristige eller for hårete, bør de kanskje justeres.

Uansett. Begynner forsettene å ligne mer falske forhåpninger, skal jeg Ikke gi meg selv ørefik eller anklage meg selv for å være svak, håpløs eller bare en latsabb med null selvinnsikt.

Nå er det heller tid for å stoppe opp og tenke.

Hva var det som gjorde at jeg satte meg akkurat disse målene?

Og hvorfor var det nettopp disse målene som fikk det til å sitre i kroppen før starten av året da alt var mulig?

Hva er det med tanken på målene som motiverer meg, gir meg glede og for meg til å føle meg bra? Og hvordan kan veien mot målene gi meg like mye glede som selve målene?

Å ta gode valg er utrolig tilfredstillende! En fordel med å ha gode og gjerne store mål, er at det mest sannsynlig er en haug av små delmål man kan sette seg underveis. Og disse må også heies frem, settes pris på og feires!

Men du. Jeg ser en parallell mellom de gode og de falske forhåpningene ved nyttårsaften, og de gode og de falske forhåpningene jeg tok med meg inn i ekteskapet.

Før ringen var på fingeren og pakten var inngått, var det ikke grenser for hvor fantastisk ekteskapet og livet sammen skulle bli.

De usagte målene ved startstreken (les: alteret) var hårete og drømmene som å; alltid like hverandre, våkne lykkelige hver morgen, ikke få nok av sex, ha god økonomi, hus med hage, etablere familie og fremdeles være opplagt så lenge man la seg tidlig nok..

Men når målene ikke er mulige å nå? Eller de lar vente på seg eller må justeres, og sitringen i kroppen har gitt seg. Hva da? Jo. Da kommer fort anklagene her også. Og da har jeg innsett at det er lettere å sikte de inn på ektemannen enn mot meg selv. Og ørefikene, i form av klage, anklage, små stikk kommer hyppigere ved hver nattevåke eller dosetet som er oppe...

Øy. Stopp opp! Hva var det som gjorde at jeg ville være med nettopp han? Hva var det som fikk det til å sitre hos meg med tanke på livet sammen med han? Hva av dette har jeg allerede, men har begynt å ta for gitt? Og hvilke delmål mot det vi ønsker å være sammen, kan vi heie frem, sette større pris på og kanskje til og med feire her og nå??

Nyttårsforsetter er nok fulle av falske forhåpninger for meg. Nettopp fordi jeg glemmer at når jeg setter meg mål, er ofte veien mot målet selve målet. De falske forhåpningene kommer når jeg tror at målet blir eneste mål, og det er alt som betyr noe. Men når gamle vaner vinner, blir nyttårsaftens drømmende målsetninger kun luftslott.

Det trenger ikke være noen krise at jeg ikke klarer å oppnå forsettene mine og det hele ble falske forhåpninger som kokte bort i kålen.

Verre er det om jeg lar falske forhåpninger blir realiteten i ekteskapet mitt. Her er det viktig å ta på alvor å stoppe opp og se på hva målene jeg satte meg, gjør med relasjonen min i dag.

Viktigere enn målene vi drømmer om for ekteskapet, er veien dit - selve livet sammen! Og på veien kan mye godt skje; Dersom jeg er tilstede, tar gode valg og velger å sette pris på det jeg har som er en del av drømmen det hele startet med.

GODT NYTT ÅR! Må det bli mange delmål å feire, for deg og dine <3

Info:

Dette blogginnlegget var først publisert på:

wxwww.kristinaeo.no/blogg